.
Det var alltid følelser! Litt rundt det at jeg er polsk og jeg ønsket at norsk ungdom skulle spille polske sanger. Og jeg tenkte: vil de i det hele tatt ønske det? Fortalt av Mirosław "Carlos" Kaczmarczyk, musiker, komponist og leder av Loud Jazz Band.
FØRSTE GITAR. DET STOKKET TIL MEG "CARLOS"
Minnet om den første gitaren er blodige fingre. Det var en slik prøvelse, en kamp å spille en sang. Det var også en drøm å rømme til en bedre verden, for tidene var harde. "Carlos" holdt seg til meg. Fra Carlos Santana, selvfølgelig. For da jeg lærte å spille elektrisk gitar, inspirerte Santana meg. Men jeg sier alltid at samtidig hørte jeg også jazzgitar, altså «Wes» Montgomery. Og det var disse to verdenene som tiltrakk meg på samme tid. Led Zeppelin, Deep Purple, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer. Alle disse gruppene inspirerte og er fortsatt den største inspirasjonskilden for unge mennesker. Da jeg klarte å komme meg til musikkhøgskolen i Katowice, falt jeg inn i et veldig trangt miljø, fordi vi bokstavelig talt var noen få i hele Polen. Og det åpnet alt.
SCANDINAVIA. LENGER AT DET ER BEDRE ETTER
Skandinavia har vært noe av et tema siden barndommen, for i vår grå periode på 1970- og 1980-tallet var det en lengsel – etter noe bedre et sted. Det er også naturlig at når noen lærer og studerer, er hovedideen å erobre verden et sted. Og han går. Og Skandinavia infiserte oss med Bergman. Det var en kino med gode filmer "Wiedza" i Warszawa. Vi skulket der. Og der så vi på Bergman. Det er en lengsel etter denne Skandinavisk stillhet, bak ansiktene som sitter i vinduet og ikke beveger seg. Det var akkurat en så stor kontrast til livet vårt i Polen.
AVGANG TIL NORGE. JEG VAR FORELSET
Og jeg dro fordi min kone, fortsatt min kone, var her og studerte kirkemusikk, orgel. I tillegg var hun dirigent allerede utdannet i Polen og pianist. Og hun fant seg her veldig bra. Og jeg har allerede blitt litt moden, jeg har allerede reist verden rundt og jeg har vært på polske turnéer og spilt 30 konserter i måneden. Og jeg var klar for å roe ned litt. Jeg var forelsket, og jeg følte bare at jeg måtte gjøre det. Men det var en avgjørelse – fra å være frilanser og fra å danse på scenen med gitar, nå måtte vi normalisere oss litt og finne vår plass i hverdagen. Hva jeg allerede var, hva jeg oppnådde, bagasjen min: utdanning, erfaring og suksesser. Fordi jeg kom tilbake fra Broadway med «Metro», en nominasjon for «Fryderyk», et album for «Mercury». Det var visstnok så flott, men samtidig ble det litt tung bagasje. For det ser ut til at når jeg kommer hit, vil de bare applaudere og alt vil åpne seg. Og det viser seg at hverdagen er sånn, man kjenner ingen, det er ensomt, jeg kunne ikke språket. Det norske språket var ikke lett for meg. Og en person må virkelig sette seg inn i det.
HØYT JAZZ -BAND. ET LAG SOM JEG ALLEREDE HAR LEDET 30 ÅR
Foto: Loud Jazz Band Music Records
Denne oppstillingen er internasjonal, musikerne endrer seg litt, men noen er fra den første oppstillingen. Akkurat som det er musikere fra den første polske oppstillingen. Det er Wojtek Staroniewicz fra Sopot så langt. Han var medgründer av bandet. Også Maciej Ostromecki fra Ciechanów, perkusjonisten, er også med i bandet. Disse unge norske musikerne som begynte med meg, er nå veldig berømte i Norge. Turene våre var knyttet til det faktum at jeg måtte snakke polsk, norsk og engelsk. Det var ofte morsomme situasjoner da jeg så på en norsktalende polsk og omvendt. Men det viser seg bare at det er noe over alt. Fordi norske musikere spiller helt annerledes og det samme gjør polakker - alle har sitt eget språk, har sin egen autonomi. Det viser seg bare at på et tidspunkt forstår alle hverandre uten ord. Faktisk ligger musikkens kraft i det faktum at hvis musikerne er følsomme, talentfulle og erfarne, justerer de seg på en uforståelig måte og finner et felles språk.
SKOLE. INSTRUKSJONEN ER MER INSPIRERENDE!
Foto: Loud Jazz Band Music Records
Ensemblet. Foto: Patryk Stawarz
Jeg jobber på musikkskoler som foreleser for elektrisk gitar. Jeg fikk erfaring så seriøst i Norge. Jeg har opplevd en slik mulighet til å lære mange ting på skolen. Så paradoksalt, fordi jeg skulle være lærer, var jeg faktisk der for å undervise. Jeg ble raskt konfrontert. Jeg måtte svelge den. Jeg så at jeg måtte lære hele tiden. Og det ble så vanlig at jeg så at det er verdt å være forsiktig i betydningen observasjon. Observasjon er et så viktig element, ikke bare for å være klar med en ide om at det er slik og så. Det har alltid vært følelser, litt rundt det at jeg er polsk. jeg ville at elevene mine (norsk ungdom) spiller polske sanger. Og så sier jeg: vil de chkutte noen polske sanger?
Les også vår neste artikkel: Cosmopolite Scene - på den andre siden av klubbscenen
Hvordan er det, hvordan man nærmer seg det?
Det var faktisk litt sjenanse, slik usikkerhet. Men det viser seg at det er helt feilest. De er rett og slett åpne. Og selv nå nylig, i Komedas sanger, sang Sunniva på polsk og lemlestet det polske språket - jeg måtte forklare henne at "alt du synger på polsk, vil du bli elsket av polakker for det, for selv om du forvrenger det, er det om denne gesten, at du vil synge den på polsk. Dette er det viktigste. At du ikke trenger å være perfekt." De er også med på det. På samme måte, under Hendrix-festivalen 1. mai, sang Tobias mange polske sanger: Breakout, Perfect. Å instruere er mer som å inspirere. Og det er det som gjør meg mest glad.
"Carlos. Mellom skolen livet og kunsten å inspirere – dette er 4. episode av miniserien med intervjuer «Polen i dine øyne, Norge i mine øyne. Klikk og se hele episoden her:
NORSK TEKST
«Carlos. Mellom leksjoner i livets skole og kunsten å inspirere"
Det har alltid vært følelser, blant annet fordi jeg er polsk og ønsket at norske ungdommer skulle spille litt polskmusikk. Og jeg har tenkt: Vil de i det hele tatt ha lyst det? Mirosław "Carlos" Kaczmarczyk, musiker, komponist og bandleder for Loud Jazz Band, forteller om sitt liv i Norge.
DEN FØRSTE GITAREN OG KALLENAVNET "CARLOS"
Minnet om den første gitaren min er fingre med blod. Det var et mareritt, og Kamp om å få til å spille et stykke. Det var en drøm om å kaste seg ut i en annen, bedre verden. Det var nokså tunger tider. Jeg fikk kallenavnet “Carlos”. Fra Carlos Santana, selvfølgelig. For når jeg var i gang med å lære meg å spille el-gitar, var det Santana som inspirerte meg. Men, som jeg alltid sa, det var også jazzgitarer av “Wes” Montgomery. Det var de to verdenene som trakk meg inn og seg samtidig. Led Zeppelin, Deep Purple, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer. Alle de bandene inspirerte, og de er fremdeles den største inspirasjonskilden til unge folk. Jeg klarte å komme meg til Musikkakademiet i Katowice, det vil si at jeg har på en måte kommet meg inn i et veldig trangt musikkmiljø, for vi var noen studenter fra hele Polen. Og det åpnet alle veier for oss.
SKANDINAVIA. VI LENGTET ETTER ET STED DER BORTE DER DET STO BEDRE TIL
Skandinavia var et viktig tema siden jeg var barn, for i denne grå tidsperioden på 70- og 80-tallet lengde vi etter et sted der borte der det sto bedre til. Det er også naturlig når man lærer og studerer at man ønsker å erobre verden på et eller annet vis og reiser man bort. Og Skandinavia smittet oss med Bergman. Det var en kino med gode filmer i Warszawa. Den het “Kunnskap” (“Kunnskap”). Det var der vi gikk når vi skulket skolen og der så vi Bergman. Det var lengselen etter skandinavisk stillhet, etter ansikter man ser i vinduet som ikke beveger seg. Det var rett og slett så sterk kontrast til vårt liv i Polen.
ANKOMST TIL NORGE. HANS VAR FORELSKET
Jeg reiste bort, fordi min kone, hun som fremdeles er min kone, har vært her, studert kirkemusikk, orgel. Hun var ellers dirigent og pianist utdannet i Polen. Og hun har funnet seg til rette henne. Mens jeg ble moden nok etter å ha reistrunt i verden og rullet langs polske veier og spilt 30 konserter per måned. Så jeg ble klar til å roe meg litt ned. Jeg var forelsket og følte at jeg måtte gjøre dette, men det var kontakt også og valg mellom å være frilanser og danse med gitar på scenen, eller stabilisere seg litt og finne seg til rette i en vanlig hverdag. Det jeg har blitt, det jeg allerede hadde oppnådd før jeg kom hit, var min bagasje, altså: utdannelse, erfaring, ulike seksesser, for jeg har vært på Broadway med den polske musicalen “Metro”, nominert tilmusikkprisen “Fryderyk”, har spilt inn en skive for plateselskapet Mercury. Det var så fantastisk, men det ble samtidig en liten tung bagasje. For det kunne virke sommusikkbransjen ville stå åpen og alle skulle kappe for meg når jeg kom hit. Mens realiteten var mye annerledes, jeg kjente ingen, kunne ikke språket, det var ensomt. Norsk språk var ikke lett for meg å lære. Og man er nødt til å virkelig finne seg i det.
HØYT JAZZBAND, SOM JEG HAR LEDET OG 30 ÅR
Dette bandet er internasjonalt, besetningen varierer litt, men noen har vært med fra starten av. Også fra den opprinnelige polske besetningen, som Wojtek Staroniewicz fra Sopot. Han var med på å opprette bandet oger med fremdeles. Samme med trommisten, Maciej Ostromecki fra Ciechanów. De unge norske musikerne som begynte hos meg er anerkjennelse i Norge i dag. Det at vi turnerte mye gjorde at jeg måtte snakke polsk, norsk og engelsk. Det oppsto ofte morsomme situasjoner når jeg rettet blikket mot en nordmann og snakket polsk, og motsatt. Men det virker som det finnes noe som svever over alt dette. Fordi de norske musikerne spiller jo helt annerledes enn de polske. Hver av oss har et eget språk, og autonomi. Men på et visst stadion av denne behandlingen er det slik at alle forstår andre uten ord. Det er det musikkens kraft handler om, når musikerne er følsomme, begavede og erfaringer så tilpasser de forskjellige, og på et eller annet vis finner de et felles språk.
SKOLE. DET Å VEILEDE DREIER SEG MER OM Å INSPIRERE NOEN
Jeg jobber i Kultskoler som el-gitar-lærer. Det er først i Norge jeg faktisk har fått den typen erfaring. Jeg har skjønt intuitivt at man lærer mye når man underviser. Det er et paradoks, for jeg var jo den som skulle være lærer, og jeg har faktisk vært der for å undervise. Jeg ble konfrontert raskt med dette. Jeg måtte godta at det var jeg som stadig måtte lære noe nytt. Og det begynte å brz min hverdag. Jeg har merket at det må være oppmerksom, observere. Observasjon er jo et så viktig element, det kan ikke ha noen fasit på alt på forhånd. Men denne jobben har alltid vekket noen følelser, blant annet fordi jeg er polsk og interessert i norske ungdommer skulle spille litt polsk musikk. Og jeg har tenkt: Vil de det i det hele tatt? Er det mulig å få dem med på det? Hvordan vil jeg se det? Jeg var faktisk litt sjenert og usikker. Men det viste seg å være ubegrunnet, fordi akkurat barn og unge er åpnet for nye ting på en naturlig måte. I den siste tiden da min elev, Sunniva skulle synge Komedas låter på polsk, og det var da litt gebrokkent polsk - måtte jeg forsikre henne: “Absolutt alt du vil synge på polsk, vil bare gjøre at polakker vil elske deg, for til og med hvis du skulle blande de polske lydene, så er det ønsket ditt om å synge på polsk som er storslått. "Det er viktigst med denne gesten ovenfor dem, du må ikke være perfekt." Og slike ting gjør at elevene blir med på det. Det samme er med Hendrix-festivalen, som holdes den 1. mai. Tobias synger jo mange polske sanger: Breakout, Perfect. Det å veilede dreier seg mer om å inspirere noen. Det gir mest glede.
«Carlos. Mellom leksjoner i livets skole og kunsten å inspirere" – det er den 4. episoden i mini-intervjuserien “Polen i dine øyne, Norge i mine øyne”. Klikk og se episoden av henne: https://youtu.be/g5luyGJ971o
