De første trinnene i fjordlandet
Sikkert noen av dere har vært i Norge lenge. Sikkert noen av dere har vært i Norge veldig kort tid. Når det gjelder meg, skal jeg feire mitt første jubileum i september. År. 12 måneder. Tiden flyr fort. Uansett hvor gammel du kan skryte, må du ha hatt gode og vanskeligere øyeblikk.
Reiser på jobb eller ..?
Vi forlot Polen av forskjellige årsaker. Jeg, kjører for kjærlighet, fordi kjæresten min var den første som fant jobb. Jeg regnet med deg at det ikke ville være lett. At jeg som kvinne ikke ville få jobb selv med vakre øyne. Dessverre viste sannheten seg å være brutal. Til tross for min utdannelse, gikk det ganske greit, som det virket for meg, å lete etter en ny jobb.
Men helt til begynnelsen.
Arbeid. Er. For K., men det er også bra. Leilighet? Uuu ... Kontakten med leieprisene på omtrent alt gjorde oss svimmel. Imidlertid fant jeg på en eller annen måte en rimelig pris, gode forhold og nærhet til en større by. Bussholdeplassen er nesten på døra. Og disse utsikten .. Havet .. Noe vakkert .. Tanken på å ha te i hagen fikk meg til å glemme en stund. Vi ringte eieren. Mr. Jacek viste seg å være en veldig hyggelig mann som ga råd og hjelp. Takket være hans vennlighet ventet leiligheten på oss. Inntil nylig var hjemmet vårt Lublin, hvor jeg kommer fra. På vei til Norge kjørte vi til Słupsk, hvor K. jeg elsker vann, og hvert stopp i forbindelse med kystbyer er honning i mitt hjerte. Vi tilbrakte fantastiske øyeblikk der.
Ferje. Det er noe som får deg til å smile når du husker det. Vi hadde ikke hytte, fordi jeg bestemte meg for at en slik ekstra utgift i begynnelsen av reisen ikke er nødvendig. Tar jeg feil? La oss bare si at jeg ikke hadde helt rett. Selvfølgelig var det ingen dramatikk. Å sove på to stoler er også et eventyr. Hvis du bare skal til fergen, husk å ta et teppe og en pute fra bilen. Og for det første, ikke besøk skipet, men løp til en restaurant hvor du ikke kan sove, men ... Nødvendigheten er oppfinnelsens mor. Og ikke bli overrasket over soveposene, restauranten er nesten en spisestue, og i mange hus er det bare to trinn fra spisestuen til soverommet :).
Seinere veien gjennom Sverige og til slutt det etterlengtede Norge.
Er han vårt asyl?
Etter mindre enn et år fullt av gleder og sorger, kan jeg fortelle deg at det er det. Vi føler oss begge gode, rolige og stabile her. Vi kom i en bil full av mat de første månedene. Kjemikaliene vi har så langt.
Det er aldri lett å komme i gang. Vi kom hit for å få et bedre liv, vårt eget hus og kanskje et større bryllup .. Eller kanskje ikke så stort, bare hvilken som helst. Dag etter dag bekjemper vi lengselen etter familier, misforstår språk, følelser eller kultur i forskjellige nasjoner. Men vi gir ikke opp. Vi tror at på slutten av veien og vårt engasjement venter suksess. Det er viktig at vi er sammen. Og hvis du føler deg alene, venter positive ting på deg også. Du må bare ønske å komme til dem. Og du vil definitivt lykkes!
Hvis du har noen planer tur til Norge, jeg gir deg gjerne råd. Er du en veteran fra ditt opphold i fjordlandet, fortell oss hvordan livet er for deg. Hvor handler du, hva anbefaler du for ensomme kvelder og hvordan husker du begynnelsen?
Jeg venter på historiene dine!
