.
There were always emotions! A bit around the fact that I am Polish and I wanted Norwegian youth to play Polish songs. And I was thinking: will they even want it? Narrated by Mirosław "Carlos" Kaczmarczyk, musician, composer and leader of the Loud Jazz Band.
FIRST GUITAR. IT STUCKED TO ME "CARLOS"
The memory of that first guitar is bloody fingers. It was such an ordeal, a struggle to play a song. It was also a dream to escape to a better world, because times were hard. “Carlos” stuck with me. From Carlos Santana, of course. Because when I was learning to play the electric guitar, Santana inspired me. But I always say that at the same time I also heard jazz guitar, i.e. "Wes" Montgomery. And it was these two worlds that attracted me at the same time. Led Zeppelin, Deep Purple, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer. All these groups inspired and are still the greatest source of inspiration for young people. When I managed to get to the Academy of Music in Katowice, I fell into a very narrow environment, because there were literally a few of us throughout Poland. And that opened everything up.
SCANDINAVIA. LONGS THAT IT'S BETTER SOMEWHERE
Scandinavia has been something of a topic since childhood, because in our gray period of the 1970s and 1980s, there was such a longing - for something better somewhere. It is also natural that when someone learns and studies, the main idea is to conquer the world somewhere. And he leaves. And Scandinavia infected us with Bergman. There was a cinema of good films "Wiedza" in Warsaw. We played truant there. And there we watched Bergman. It's such a longing for this one Scandinavian silence, behind those faces that sit in the window and do not move. It was just such a great contrast to our life in Poland.
DEPARTURE TO NORWAY. I WAS IN LOVE
And I left because my wife, still my wife, was here, studying church music, organ. In addition, she was a conductor already educated in Poland and a pianist. And she found herself here very well. And I've already matured a bit, I've already traveled around the world and hit Polish tours, playing 30 concerts a month. And I was ready to calm down a bit. I was in love and I just felt like I had to do it. But it was a decision - from being a freelancer and from dancing on stage with a guitar, now we had to normalize ourselves a bit and find our place in everyday life. What I already was, what I achieved, my baggage: education, experience and successes. Because I came back from Broadway with "Metro", a nomination for "Fryderyk", an album for "Mercury". It was supposedly so great, but at the same time it became a bit of a heavy baggage. Because it would seem that when I come here, they will just applaud and everything will open up. And it turns out that everyday life is like that, you don't know anyone, it's lonely, I didn't know the language. The Norwegian language did not come easily to me. And a person really has to get into it.
LOUD JAZZ BAND. A TEAM THAT I HAVE ALREADY LEADED 30 YEARS
Photo: Loud Jazz Band Music Records
This line-up is international, the musicians change a bit, but some are from the first line-up. Just like there are musicians from the first Polish line-up. There is Wojtek Staroniewicz from Sopot so far. He was the co-founder of the band. Also Maciej Ostromecki from Ciechanów, the percussionist, is also in the band. These young Norwegian musicians who started with me are now very famous in Norway. Our tours were related to the fact that I had to speak Polish, Norwegian and English. There were often funny situations when I looked at a Norwegian speaking Polish and vice versa. But it just turns out that there is something above it all. Because Norwegian musicians play completely different and so do Poles - everyone has their own language, has their own autonomy. It just turns out that at some stage everyone understands each other without words. In fact, the power of music lies in the fact that if the musicians are sensitive, talented and experienced, they adjust in some incomprehensible way and find a common language.
SCHOOL. INSTRUCTION IS MORE INSPIRING!
Photo: Loud Jazz Band Music Records
The Ensemble. Photo: Patryk Stawarz
I work in music schools as an electric guitar lecturer. I gained experience so seriously in Norway. I have sensed such an opportunity to learn many things in school. So paradoxical, because I was supposed to be a teacher, I was actually there to teach. I was confronted quickly. I had to swallow it. I saw that I had to learn constantly. And it became so common that I saw that it is worth being careful in the sense of observation. Observation is such an important element not only to go ready with some idea that it is so and so. There have always been emotions, a bit around the fact that I am Polish. I wanted that my students (Norwegian youth) play Polish songs. And so I say: will they chcut any Polish songs?
Also read our next article: Cosmopolite Scene - on the other side of the club scene
How is it, how to approach it?
It was actually a bit of shyness, such insecurity. But it turns out that it's not like that at allest. They are simply open-minded. And even now recently, in Komeda's songs, Sunniva sang in Polish, mutilating the Polish language - I had to explain to her that "everything you sing in Polish, you will be loved by Poles for it, because even if you distort it, it's about this gesture, that you want to sing it in Polish. This is the most important. That you don't have to be perfect." They're in on it too. Similarly, during the Hendrix festival on May 1, Tobias sang many Polish songs: Breakout, Perfect. Instructing is more like inspiring. And that's what makes me most happy.
"Carlos. Between school life and the art of inspiring – this is the 4th episode of the mini-series of interviews “Poland in your eyes, Norway in my eyes. Click and watch the full episode here:
NORSK TEXT
“Carlos. Mellom leksjoner i livets skole og kunsten å inspirere"
Det har alltid vært følelser, blant annet fordi jeg er polsk og ønsket at norske ungdommer skulle spille litt polskmusikk. Og jeg har tenkt: Vil de i det hele tatt ha lyst det? Mirosław “Carlos” Kaczmarczyk, musician, composer and bandleader for Loud Jazz Band, forteller om sitt liv i Norge.
DEN FØRSTE GITAREN OG KALLENAVNET "CARLOS"
Minnet om den første gitaren min er fingre med blod. Det var et mareritt, en Kamp om å få til å spille et stykke. Det var en drøm om å kaste seg ut i en annen, bedre verden. Det var nokså tunger tider. Jeg fikk kallenavnet “Carlos”. Fra Carlos Santana, naturligvis. For når jeg var i gang med å lære meg å spille el-gitar, var det Santana som inspirerte meg. Men, som jeg alltid understreker, det var også jazzguitar av “Wes” Montgomery. Det var de to verdenene som trakk meg inn and seg samtidig. Led Zeppelin, Deep Purple, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer. Alle de bandene inspirerte, og de er fremdeles den største inspirasjonskilden til unge folk. Jeg klarte å komme meg til Musikkakademiet i Katowice, det vil si at jeg har på en måte kommet meg inn i et veldig trangtmusikkmiljø, for vi var noen få studenter fra hele Polen. Og det åpnet alle veier for oss.
SCANDINAVIA. VI LENGTET ETTER ET STED DER BORTE DER DET STO BEDRE TIL
Skandinavia var et viktig tema siden jeg var barn, for i denne grå tidsperioden på 70- og 80-tallet lengtet vi etter et sted der borte der det sto bedre til. Det er også naturlig når man lærer og studerer at man ønsker å erobre verden på et eller annet vis og da reiser man bort. Og Skandinavia smittet oss med Bergman. Det var en kino med gode filmer i Warszawa. Den het “Knowledge” (“Kunnskap”). Det var der vi gikk når vi skulket skolen og der så vi Bergman. Det var lengselen etter skandinavisk stillhet, etter ansikter man ser i vinduet som ikke beveger seg. Det var rett og slett så sterk contrast til vårt liv i Polen.
ANKOMST TIL NORGE. HIS VAR FORELSKET
Jeg reiste bort, fordi min kone, hun som fremdeles er min kone, har vært her, studert kirkemusikk, orgel. Hun var ellers dirigent og pianist utdannet i Polen. Og hun har funnet seg til rette her. Mens jeg ble moden nok etter å ha reistrunt i verden og rullet langs polske veier og spilt 30 konserter per måned. Så jeg ble klar til å roe meg litt ned. Jeg var forelsket og følte at jeg måtte gjøre dette, men det var kontakt også et valg mellom det å være frilanser og danse med guitar på scenen, eller stabilisere seg litt og finne seg til rette i en vanlig hverdag. Det jeg har blitt, det jeg allerede hadde oppnådd før jeg kom hit, var min bagasje, altså: utdannelse, erfaring, ulike seksesser, for jeg har jo vært på Broadway med den polske musicalen “Metro”, nominert tilmusikkprisen “Fryderyk”, har spilt inn en skive for plateselskapet Mercury. Det var så fantastisk, men det ble samtidig en litt tung bagasje. For det kunne virke sommusikkbransjen ville stå åpen og alle skulle kappe for meg når jeg kom hit. Mens realiteten var mye annerledes, jeg kjente ingen, kunne ikke språket, det var ensomt. Norsk språk var ikke lett for meg å lære. Og man er nødt til å virkelig finne seg i det.
LOUD JAZZ BAND, SOM JEG HAR LEDET AND 30 ÅR
Dette bandet er internasjonalt, besetningen varierer litt, men noen har vært med fra starten av. Også fra den opprinnelige polske besetningen, som Wojtek Staroniewicz fra Sopot. Han var med på å opprette bandet oger med fremdeles. Samme med trommisten, Maciej Ostromecki fra Ciechanów. De unge norske musikerne som begynte hos meg er anerkjente i Norge i dag. Det at vi turnerte mye gjorde at jeg måtte snakke polsk, norsk og engelsk. Det oppsto ofte morsomme situasjoner når jeg rettet blikket mot en nordmann og snakket polsk, og motsatt. Men det virker som det finnes noe som svever over alt dette. Fordi de norske musikerne spiller jo helt annerledes enn de polske. Hver av oss har et eget språk, en autonomi. Men på et visst stadium av denne prosessen er det slik at alle forstår hverandre uten ord. Det er det musikkens kraft handler om, at når musikerne er følsomme, begavede og erfarne så tilpasser de seg hverandre, og på et eller annet vis finner de et felles språk.
SCHOOL. DET Å VEILEDE DREIER SEG MER OM Å INSPIRERE NOEN
Jeg jobber i Kultskoler som el-gitar-lærer. Det er først i Norge jeg faktisk har fått den typen erfaring. Jeg har skjønt intuitivt at man lærer mye når man underviser. Det er et paradoks, for jeg var jo den som skulle være lærer, og jeg har faktisk vært der for å undervise. Jeg ble confrontert raskt med dette. Jeg måtte godta at det var jeg som stadig måtte lære noe nytt. Og det begynte å brz min hverdag. Jeg har merket at det man må være mindful, observere. Observasjon er jo et så viktig element, det at du ikke har noen fasit på alt på forhånd. Men denne jobben har alltid vekket noen følelser, blant annet fordi jeg er polsk og ønsket at norske ungdommer skulle spille litt polsk musikk. Og jeg har tenkt: Vil de det i det hele tatt? Er det mulig å få dem med på det? Hvordan vil de se på det? Jeg var faktisk litt sjenert og usikker. Men det viste seg å være ubegrunnet, fordi akkurat barn og unge er åpne for nye ting på en naturlig måte. I den siste tiden da min elev, Sunniva skulle synge Komedas låter på polsk, og det var da litt gebrokkent polsk - måtte jeg forsikre henne: “Absolutt alt du vil synge på polsk, vil bare gjøre at polakker vil elske deg, for til og med hvis du skulle blande de polske lydene, så er det ønsket ditt om å synge på polsk som er storslått. "Det er jo viktigst med denne gesten overfor dem, du må ikke være perfekt." Og slike ting gjør at elevene blir med på det. Det samme er med Hendrix-festivalen, som holdes den 1. mai. Tobias synger jo mange polske sanger: Breakout, Perfect. Det å veilede dreier seg mer om å inspirere noen. Det gir mest glede.
“Carlos. Mellom leksjoner i livets skole og kunsten å inspirere" – det er den 4. episoden i mini-intervjuserien “Polen i dine øyne, Norge i mine øyne”. Click og se episoden her: https://youtu.be/g5luyGJ971o
