.
There were always emotions! A bit around the fact that I am Polish and I wanted Norwegian youth to play Polish songs. And I was thinking: will they even want it? Mirosław "Carlos" Kaczmarczyk, musician, composer and leader of the Loud Jazz Band tells the story.
FIRST GUITAR. IT STUCKED TO ME "CARLOS"
The memory of the first guitar is blood stained fingers. It was such a torment, a struggle to play a song. It was also a dream of getting away to a better world, because times were hard. "Carlos" stuck to me. From Carlos Santana, of course. Because when I was learning to play the electric guitar, Santana inspired me. But I always say that I also heard a jazz guitar at the same time, or Montgomery's "Wes". And it is these two worlds that attracted me at the same time. Led Zeppelin, Deep Purple, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer. All these groups inspired, and so far are the greatest source of inspiration for young people. When I managed to get to the Academy of Music in Katowice, I fell into a very narrow environment, because there were literally a few of us all over Poland. And that opened everything up.
SCANDINAVIA. LONGS THAT IT'S BETTER SOMEWHERE
Scandinavia was a bit of a topic since childhood, because it was in our gray period of the seventies and eighties that there was such a longing - for the fact that somewhere there is better. It is also natural that when someone learns or studies, the main idea is to conquer the world somewhere. And you leave. And Scandinavia infected us with Bergman. There was a cinema of good films "Knowledge" in Warsaw. We played truant there. And there we watched Bergman. It's such a longing for this one Scandinavian silence, behind those faces that sit in the window and do not move. It was just such a great contrast to our life in Poland.
DEPARTURE TO NORWAY. I WAS IN LOVE
And I left because my wife, still my wife, was here studying church music, organ. In addition, she was a conductor already educated in Poland and a pianist. And here she found herself very well. And I have already matured a bit, I have already raided the world and rolled out on Polish tours, playing 30 concerts a month. And I was ready to calm down a little. I was in love and just felt like I had to do it. But it was just such a decision - from being a freelancer and dancing with the guitar on stage, now you had to normalize a bit and find yourself in everyday life. Who I was, what I have achieved, my baggage: education, experience and success. Because I came back from Broadway with "Metro", a nomination for "Fryderyk", album for "Mercury". It was kind of great, and at the same time it became such a bit of a heavy baggage. Because it might seem that when I come here, they will only applaud me and everything will open up. And here it turns out that everyday life is such that you do not know anyone, there is loneliness, I did not know the language. The Norwegian language was not easy for me. And man really has to be in it.
LOUD JAZZ BAND. A TEAM THAT I HAVE ALREADY LEADED 30 YEARS
Photo: Loud Jazz Band Music Records
This line-up is international, the musicians change a bit, but some are from the first line-up. Just like there are musicians from the first Polish line-up. There is Wojtek Staroniewicz from Sopot so far. He was the co-founder of the band. Also Maciej Ostromecki from Ciechanów, the percussionist, is also in the band. These young Norwegian musicians who started with me are now very famous in Norway. Our tours were related to the fact that I had to speak Polish, Norwegian and English. There were often funny situations when I looked at a Norwegian speaking Polish and vice versa. But it just turns out that there is something above it all. Because Norwegian musicians play completely different and so do Poles - everyone has their own language, has their own autonomy. It just turns out that at some stage everyone understands each other without words. In fact, the power of music lies in the fact that if the musicians are sensitive, talented and experienced, they adjust in some incomprehensible way and find a common language.
SCHOOL. INSTRUCTION IS MORE INSPIRING!
Photo: Loud Jazz Band Music Records
The Ensemble. Photo: Patryk Stawarz
I work in music schools as an electric guitar lecturer. I gained experience so seriously in Norway. I have sensed such an opportunity to learn many things in school. So paradoxical, because I was supposed to be a teacher, I was actually there to teach. I was confronted quickly. I had to swallow it. I saw that I had to learn constantly. And it became so common that I saw that it is worth being careful in the sense of observation. Observation is such an important element not only to go ready with some idea that it is so and so. There have always been emotions, a bit around the fact that I am Polish. I wanted that my students (Norwegian youth) play Polish songs. And so I say: will they chcut any Polish songs?
Also read our next article: Cosmopolite Scene - on the other side of the club scene
How is it, how to approach it?
It was actually a bit of shyness, such insecurity. But it turns out that it's not like that at allest. They are simply open-minded. And even now, recently, in Komeda's songs, Sunniva sang in Polish, mutilating the Polish one - I had to explain to her that "everything you sing in Polish, you will be loved for it by Poles, because even if you twist it, it's about this gesture," that you want to sing it in Polish. This is the most important. That you don't have to be perfect. They too fall into it. Likewise, during the Hendrix festival on May 1, Tobias sang a lot of Polish songs: Breakout, Perfect. Instructing is kind of inspiring. And that's what makes me happiest.
"Carlos. Between school life and the art of inspiring – this is the 4th episode of the mini-series of interviews “Poland in your eyes, Norway in my eyes. Click and watch the full episode here:
NORSK TEXT
"Carlos. Mellom leksjoner i livets skole og kunsten å inspirere "
Det har alltid vært følelser, blant annet fordi jeg er polsk og ønsket at norske ungdommer skulle spille litt polsk musikk. Og jeg har tenkt: Vil de i det hele tatt ha lyst det? Mirosław "Carlos" Kaczmarczyk, musiker, composer og bandleder for Loud Jazz Band, forteller om sitt liv and Norge.
DEN FØRSTE GITAREN OG KALLENAVNET "CARLOS"
Minnet om den første gitaren min er fingre med blod. Det var et mareritt, en Kamp om å få til å spille et stykke. Det var en drøm om å kaste seg ut i en annen, bedre verden. Det var nokså tunge tider. Jeg fikk kallenavnet “Carlos”. Fra Carlos Santana, naturligvis. For når jeg var i gang med å lære meg å spille el-gitar, var det Santana som inspirerte meg. Men, som jeg alltid understreker, det var også jazzgitar av "Wes" Montgomery. Det var de to verdenene som trakk meg inn and seg samtidig. Led Zeppelin, Deep Purple, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer. Alle de bandene inspirerte, og de er fremdeles den største inspirasjonskilden til unge folk. Jeg klarte å komme meg til Musikkakademiet i Katowice, det vil si at jeg har på en måte kommet meg inn i et veldig trangtmusikkmiljø, for vi var noen få studenter fra hele Polen. Og det åpnet alle veier for oss.
SCANDINAVIA. VI LENGTET ETTER ET STED DER BORTE DER DET STO BEDRE TIL
Skandinavia var et viktig tema siden jeg var barn, for i denne grå tidsperioden på 70- og 80-tallet lengtet vi etter et sted der borte der det sto bedre til. Det er også naturlig når man lærer og studerer at man ønsker å erobre verden på et eller annet vis og da reiser man bort. Og Skandinavia smittet oss med Bergman. Det var en kino med gode filmer i Warsaw. Den het "Knowledge" ("Kunnskap"). Det var der vi gikk når vi skulket skolen og der så vi Bergman. Det var lengselen etter skandinavisk stillhet, etter ansikter man ser i vinduet som ikke beveger seg. Det var rett og slett så sterk contrast til vårt liv i Polen.
ANKOMST TIL NORGE. HIS VAR FORELSKET
Jeg reiste bort, fordi min kone, hun som fremdeles er min kone, har vært her, studert kirkemusikk, orgel. Hun var ellers dirigent og pianist utdannet i Polen. Og hun har funnet seg til rette her. Mens jeg ble moden nok etter å ha reist rundt i verden og rullet langs polske veier og spilt 30 konserter per måned. They are jeg ble klar til å roe meg litt ned. Jeg var forelsket og følte at jeg måtte gjøre dette, men det var faktisk også et valg mellom det å være frilanser og danse med gitar på scenen, eller stabilisere seg litt og finne seg til rette i en vanlig hverdag. Det jeg har blitt, det jeg allerede hadde oppnådd før jeg kom hit, var min bagasje, altså: utdannelse, erfaring, ulike suksesser, for jeg har jo vært på Broadway med den polske musicalen "Metro", nominated til musikkprisen "Fryderyk", har spilt inn en skive for plateselskapet Mercury. Det var så fantastisk, men det ble samtidig en litt tung bagasje. For det kunne virke som musikkbransjen ville stå åpen og alle skulle klappe for meg når jeg kom hit. Mens realiteten var mye annerledes, jeg kjente ingen, kunne ikke språket, det var ensomt. Norsk språk var ikke lett for meg å lære. Og man er nødt til å virkelig finne seg i det.
LOUD JAZZ BAND, SOM JEG HAR LEDET AND 30 ÅR
Dette bandet er internasjonalt, besetningen varierer litt, men noen har vært med fra starten av. Også fra den opprinnelige polske besetningen, som Wojtek Staroniewicz fra Sopot. Han var med på å opprette bandet oger med fremdeles. Samme med trommisten, Maciej Ostromecki fra Ciechanów. De unge norske musikerne som begynte hos meg er anerkjente i Norge i dag. Det at vi turnerte mye gjorde at jeg måtte snakke polsk, norsk og engelsk. Det oppsto ofte morsomme situasjoner når jeg rettet blikket mot en nordmann og snakket polsk, og motsatt. Men det virker som det finnes noe som svever over alt dette. Fordi de norske musikerne spiller jo helt annerledes enn de polske. Hver av oss har et eget språk, en autonomi. Men på et visst stadium av denne prosessen er det slik at alle forstår hverandre uten ord. Det er det musikkens kraft handler om, at når musikerne er følsomme, begavede og erfarne så tilpasser de seg hverandre, og på et eller annet vis finner de et felles språk.
SCHOOL. DET Å VEILEDE DREIER SEG MER OM Å INSPIRERE NOEN
Jeg jobber i Kultskoler som el-gitar-lærer. Det er først i Norge jeg faktisk har fått den typen erfaring. Jeg har skjønt intuitivt at man lærer mye når man underviser. Det er et paradoks, for jeg var jo den som skulle være lærer, og jeg har faktisk vært der for å undervise. Jeg ble confrontert raskt med dette. Jeg måtte godta at det var jeg som stadig måtte lære noe nytt. Og det begynte å brz min hverdag. Jeg har merket at det man må være mindful, observere. Observasjon er jo et så viktig element, det at du ikke har noen fasit på alt på forhånd. Men denne jobben har alltid vekket noen følelser, blant annet fordi jeg er polsk og ønsket at norske ungdommer skulle spille litt polsk musikk. Og jeg har tenkt: Vil de det i det hele tatt? Er det mulig å få dem med på det? Hvordan vil de se på det? Jeg var faktisk litt sjenert og usikker. Men det viste seg å være ubegrunnet, fordi akkurat barn og unge er åpne for nye ting på en naturlig måte. I den siste tiden da min elev, Sunniva skulle synge Komedas låter på polsk, og det var da litt gebrokkent polsk - måtte jeg forsikre henne: “Absolutt alt du vil synge på polsk, vil bare gjøre at polakker vil elske deg, for til og med hvis du skulle blande de polske lydene, så er det ønsket ditt om å synge på polsk som er storslått. Det er jo viktigst med denne gesten overfor dem, du må ikke være perfekt ”. Og slike ting gjør at elevene blir med på det. Det samme er med Hendrix-festivalen, som holdes den 1. mai. Tobias synger jo mange polish sanger: Breakout, Perfect. Det å veilede dreier seg mer om å inspirere noen. Det gir mest glede.
"Carlos. Mellom leksjoner i livets skole og kunsten å inspirere " - det er den 4. episoden i mini-intervjuserien "Polen i dine øyne, Norge i mine øyne". Klikk og se episoden her: https://youtu.be/g5luyGJ971o
