.
Mens bruk av makt mellom stater er forbudt i folkeretten i henhold til art. 2 sek. 4 i FN-pakten er det for tiden over hundre væpnede konflikter i verden. Krigens folkerett må sikre at de utføres på en mest mulig human måte.
Det kan virke paradoksalt at noe så fundamentalt ulovlig som krig må reguleres. Men krig er ikke anarki, og partene i en konflikt er fortsatt bundet av folkeretten. Dette er egentlig logisk – selv om det er begått en forbrytelse, kan ikke gjerningsmannen fortsette å bryte loven og gå ustraffet.
Hva er egentlig krigens folkerett?
Til tross for det ganske vage generelle formålet med å forhindre unødvendig lidelse, er humanitær lov, slik den er definert av internasjonal krigsrett, ganske praktisk. Flere land har for eksempel militærhåndbøker som beskriver kravene i humanitær rett. De gir også praktisk veiledning til væpnede styrker når de planlegger og utfører operasjoner
I tillegg til menneskeheten er det tre grunnleggende prinsipper i krigens folkerett: distinksjon, militær nødvendighet og proporsjonalitet. I henhold til distinksjonsprinsippet skal krigføringsmetoder og våpen skille mellom sivile og militære mål. Dette gjelder både mennesker og gjenstander. Bruk av makt må være strengt militært nødvendig – du kan gjøre det som er nødvendig for å nå militære mål, men ikke mer. Dessuten må bruken av makt alltid være proporsjonal – enhver lidelse for sivilbefolkningen må minimaliseres.
Kilder til humanitær rett
Krigsreglene er ikke en moderne oppfinnelse, men de har eksistert så lenge mennesker har vært i krig med hverandre. Moderne humanitær rett går tilbake til den første Genève-konvensjonen av 1864. I dag refererer vi hovedsakelig til de fire Genève-konvensjonene fra 1949.
Krigen i 2023 forsvinner sjelden som verdenskrigene på XNUMX-tallet. Gjennom årene har krigens folkerett derfor tilpasset seg utviklingen av krigføringen. For eksempel har visse våpen og ammunisjon vært forbudt under egne konvensjoner som f.eks
klaseammunisjon i
kjemisk våpen .
Tilleggsprotokoller til Genève-konvensjonene ble også vedtatt. De styrket blant annet beskyttelsen av sivile og utvidet humanitærretten til såkalte ikke-internasjonale væpnede konflikter. Det siste er spesielt praktisk siden de fleste konflikter i dag er mellom ikke-statlige grupper, med eller uten involvering av statlige styrker.
Hvem håndhever krigens folkerett?
Krigsforbrytelser må først og fremst håndheves på nasjonalt nivå. Dette blir imidlertid vanskelig hvis et land ikke har råd til rettferdige rettssaker eller ikke er villig til å straffeforfølge brudd på krigsloven. Det siste gjelder ofte når gjerningsmannen er eller var en del av statsapparatet. I slike saker kan saken ofte behandles av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) eller spesialdomstoler som tribunalene for Rwanda og Jugoslavia.
Fungerer krigens folkerett?
Krigen i Europa og den tunge mediedekningen av lidelse og uro gjør det lett å stille spørsmål ved krigens folkeretts funksjon. Hvor effektiv er humanitær lov når Russland gjentatte ganger målretter ukrainske sivile og ulovlige mål som sykehus? Som svar på dette er det verdt å merke seg spesielt tre ting.
For det første prøver krigsforbrytere ofte å rettferdiggjøre forbrytelser under krigens internasjonale lover. Dette indikerer at humanitærretten har et relativt høyt rykte, selv blant aktører hvis handlinger tyder på noe annet.
For det tredje er det sjelden at media vier spalteplass til overholdelse av krigens folkerett eller at den spres på sosiale medier. Bildet som presenteres for publikum er derfor ikke nødvendigvis en refleksjon av virkeligheten.
Mens eksempler på krigsforbrytelser dessverre er alt for vanlige, er sannsynligheten for at etterlevelsen er mye høyere enn brudd. Uansett gir internasjonal krigsrett et viktig minimumsvern for både stridende og ikke-stridende i en konflikt, og alternativet – ingen regulering – ville ikke vært bedre.
Norge er forpliktet til å anvende og fremme krigens internasjonale lov (MIW) på ulike nivåer. I denne sammenhengen legges det vekt på beskyttelse av sivile under væpnede konflikter og på beskyttelse av rettighetene til krigsfanger. Norge arbeider også for å forebygge krigsforbrytelser og bekjempe straffrihet for slike forbrytelser.
Kongeriket Norge har undertegnet mange internasjonale avtaler og protokoller knyttet til MIW. Blant annet som Haagkonvensjonen av 1907 og tilleggsprotokollene fra 1977. Norge har også ratifisert statutten for Den internasjonale straffedomstolen og 2008-konvensjonen om forbud, produksjon, lagring og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av dem.
Avslutningsvis er Norge involvert i bruk og promotering av MVM på ulike felt, fra militær aksjon til støtte til internasjonale organisasjoner. Norge følger prinsippene til MIW og arbeider for å styrke dem internasjonalt.
