. Dette er emnet som vil bli presentert i artikkelen nedenfor. Adrian (21 år), som kom til Norge da han var 10 år, og Wiktoria (18 år), som var 14 år da han flyttet, skal snakke.
Denne teksten er basert på et intervju på slutten av artikkelen. Temaer som vil bli diskutert inkluderer følelsen av å flytte, språklæring og råd til folk som kunne tenke seg å komme til Norge. Vi ser på hele situasjonen i ettertid, for nå er de voksne, ikke barn. Tidsperspektivet er ikke tilfeldig, for som barn kan vi ta beslutninger mer eller mindre bevisste. Det er imidlertid først når vi vokser opp og ser på en gitt situasjon i ettertid at det viser oss at det som skjedde ikke var så ille.
Å flytte fra Polen til Norge, hvordan var det, var det en vanskelig avgjørelse med tanke på at det gjøres på permanent basis?
Det var definitivt vanskelig, spesielt siden jeg var 14 år gammel, jeg var allerede en så tenåring, jeg hadde vennene mine. Jeg kunne alt, jeg hadde min egen komfortsone, så det var definitivt litt vanskelig og vanskelig med et nytt språk i tankene, om å endre hele miljøet jeg vokste opp i, sier Wiktoria.
Men husker du den gangen du kom hit? Husker du de sneglene? Hva foregikk i hodet ditt da?
Jeg var definitivt nysgjerrig på hvordan det ville se ut, men jeg var også redd fordi jeg ikke kunne engelsk, og jeg kunne ikke norsk generelt, så det ble spenning og mye stress.
Adrian, når det gjelder deg, du kom hit da du var 10 år gammel. Husker du noe fra det perspektivet?
Jeg husker at begynnelsen var vanskelig. Hovedsakelig på grunn av den norske, fordi jeg ikke klarte å komme overens med noen. Men jeg hadde en venn i klassen min, Damian, som også var fra Polen, og han hjalp meg mye, han var veldig vennlig.
Hvordan taklet du å forlate venner i Polen?
Det var vanskelig, jeg hadde mange venner der. Før jeg flyttet var jeg en veldig fordomsfri person, men det endret seg etter flyttingen hit. Det var veldig vanskelig å forlate dem fordi jeg vokste opp med disse menneskene, jeg så ham hele tiden og det var vanskelig, spesielt siden jeg i begynnelsen prøvde å holde kontakten med dem som da var ganske ugunstig, for å si det sånn.
Jeg prøvde å holde kontakten med vennene mine gjennom Facebook og i ulike klassegrupper, men etter en stund leste jeg meldingene og så at de datet, og det gjorde meg opprørt, så jeg tenkte at jeg ville kutte meg.
Så det fungerte tilbake? Du ønsket å ha kontakt, og likevel forsterket det virkelig din indre smerte?
Ja, det stemmer, så jeg tenkte at jeg ville kutte meg. Faktisk hadde jeg bare kontakt med en venn, og jeg kuttet meg av med resten av vennene mine.
I ettertid, angrer du på det?
Jeg angrer ikke, jeg tror jeg gjorde det rette med denne avskjæringen. Og jeg angrer ikke fordi det hjalp meg. Det er en individuell sak, alle takler forskjellig å flytte og miste venner.
Fra folks perspektiv, hvordan er nordmennene?
Polakker er så åpne, og her er nordmennene heller distansert. I Norge er det ingen som kommer for å hilse og snakke med deg, i Polen var det annerledes husker jeg, sier Adrian.
Ja, jeg følte også at det finnes slike grupper og det er vanskelig å komme inn i en slik gruppe. Da jeg var 14, merket jeg at det var vanskelig å komme inn i det, legger Wiktoria til.
Nå, har du noen måte å vite om det er noen mulighet for å bryte seg inn i en slik gruppe?
Etter min mening må du være veldig åpen, ikke være redd for å være deg selv og snakke med folk.
Hvordan var de første månedene dine?
Jeg var veldig ensom, det var mye gråt hjemme, det var vanskelig for meg å finne venner, åpne meg, så først var jeg veldig ensom.
Adrian, og i ditt tilfelle?
Jeg husker ikke om jeg var ensom i begynnelsen, men jeg har 2 brødre så jeg kunne alltid gjøre noe med dem.
Hvordan lærte du norsk? Hva husker du, hva var vanskelig for deg?
Adrian, hva husker du? Hvordan så det ut? Du gikk på skolen og du forstår ikke.
Det var vanskelig, på en skala fra 1 til 10 er det å lære norsk 10. På skolen var det også rart, for jeg sitter i klasserommet og hører på læreren, men jeg skjønte ingenting. Det var så meningsløst.
Men hadde du individuelle studier?
Jeg hadde en polsk lærer som jeg gikk sammen med broren min. Nordmennene hadde vanlige timer og jeg lærte norsk i løpet av den tiden. Og da jeg lærte dette språket, var det mye bedre etter noen måneder, fordi jeg kunne snakke med andre med en gang. Jeg kunne tatt med vennen min hjem, eller vi kunne gå ut sammen. Det hjalp meg mye.
Og i ditt tilfelle, Wiktoria? Du var 4 år eldre, hvordan var det?
Det var vanskeligere for meg å lære språket, definitivt. Generelt la jeg merke til at barn fort får tungen sin fordi de ikke analyserer den, de har ikke disse bremsene. Barn, jeg prøver ikke å forstå alt. Jeg satt og tenkte på det hele, i stedet for å bare lære meg å kommunisere. Jeg gikk også i en klasse for utlendinger, så ingen snakket norsk der.
Hva vil ditt råd være til en person som tenker på å forlate, men som er redd på grunn av språket?
Først og fremst, for ikke å være redd for å snakke, hadde jeg en slik blokade, selv om du allerede forsto og kunne språket litt, var jeg redd for å snakke. Det var ikke bra fordi å snakke hjelper mye i læringen.
Angrer du på noe? Eller hvordan kunne du endre noe, hva ville det være?
Vi har allerede vært litt inne på det, med disse vennene, om å være åpen, ikke være redd, snakke mye med foreldre, for det er også veldig viktig. Ikke vær redd for å be om hjelp, for hvis det er vanskelig for deg, bør du snakke eller til og med gå til en psykolog.
Har du vært hos psykolog?
Jeg var der en gang før vi dro, og det hjalp meg litt.
Adrian, hva vil du endre i ettertid?
Jeg mener, jeg angrer ikke på noe på det jeg har gjort.
Hvilken rolle spilte foreldrene dine for å flytte til Norge?
Etter min mening er jeg veldig heldig fordi foreldrene mine hjalp meg mye. Bortsett fra at de lyttet til meg, forsto meg og forklarte meg at alt ville ordne seg, at det var en naturlig tilpasningsprosess. Det er ikke noe raskt, at det blir supergøy i noen dager, jeg vil føle at jeg er i Polen, så lange samtaler med foreldrene mine hjalp.
Har du hatt noen opprørsøyeblikk? Du vet at du fordriver alle følelsene dine.
Jeg gjorde det, jeg gråt mye, jeg skrek, jeg slapp disse følelsene. Jeg sa at jeg vil komme tilbake, at jeg ikke vil være her. Du må slippe disse følelsene, ikke holde noe i deg.
Og i ditt tilfelle, Adrian? Foreldre besto eksamen?
Ja, jeg har alltid hatt det jeg trengte. Jeg fikk denne hjelpen, lyttet til meg både hos din far og hos din mor, det var ikke noe problem med det. Din hjelp var viktig for meg og hjalp meg mye.
Angrer du på at du kom hit?
Hadde du spurt meg for 2 år siden hadde jeg sagt ja. Men nå nei, jeg angrer ikke i det hele tatt. Jeg tror at det hjalp meg å åpne opp, forme personligheten min, å lære språket er også et stort pluss, du kjenner mange fordi engelsk her også er på et veldig høyt nivå. Slike opplevelser former alltid et menneske, og det dreper deg ikke, det gjør deg sterkere. Det kan virke fryktelig i begynnelsen, at det aldri vil endre seg, at det alltid vil være sånn, men alt tar tid. Spesielt når du flytter, flytter du til et annet land med en ny kultur og det er vanskelig i starten, men jeg angrer ikke.
Adrian, angrer du på det?
Jeg angrer ikke, for hvorfor skulle jeg angre på det.
Hvilket råd vil du gi til noen som ønsker å komme til Norge?
At det er verdt det og at det blir tungt i starten, men det blir bedre etterhvert. Det er verdt å komme seg gjennom det, være åpen, ikke redd for å be om hjelp. Det er verdt å gå til en psykolog profylaktisk før du flytter, etter min mening, bare for å snakke og klage, Jo før jo bedre sier Wiktoria.
Du kommer hit, ikke vær redd, det er fint her, sier Adrian.
Utsagnene i denne artikkelen er bare deler av og forkortede versjoner av det Adrian og Wiktoria sa. Hvis du er interessert i dette emnet, kan du lytte til hele intervjuet:
Les også vår andre artikkel: Den norske kronen er enda mer ustabil enn zlotyen?
Og hvis du fant denne artikkelen interessant, legg igjen en tommel opp. På denne måten vurderer du graden av interesse.
